Om bryting

Bryting regnes for å være verdens eldste sport, og har eksistert så lenge som det har vært mennesker til å utfordre hverandre til tvekamp. Helleristninger og hulemalerier funnet i Sør-Europa viser brytere i samme posisjoner som ennå brukes i dag. Disse er datert til å være 15 000 – 20 000 år gamle. De samme teknikker blir vist på disse bildene, som brukes i dag.

Bryting var den siste, viktigste og avgjørende grenen under grekernes populære femkamp (antikkens olympiske leker). Det finnes lister over olympiske mestere helt tilbake til 708 f .Kr.

I Norge startet bryting i 1890-tallet og første NM avholdt i 1910. Bryting har også vært en OL-gren siden den første moderne olympiade ble avholdt i 1896. Kvinnebryting i OL ble avhold for første gang i Sydney 2004.

I dag er det to forskjellige stilarter i bryting: gresk-romersk og fristil. Norske gutter bryter kun gresk-romersk. Der brukes det kun grep fra livet og opp. Altså, det er ikke lov å bruke bena eller ta på motstanderens ben. I fristil derimot er det tillatt med benangrep. Kvinner bryter fristil og i flere bruker gutter også denne stilen. Ikke i Norge.

I tillegg til stiler, er bryting delt opp i alder og vekt. Du er senior fra og med det året du fyller 21år.

I Norge da du starter med bryting (antatt det er i lav alder), vil det være mest lek. Lek som fremmer motorikken. Det utvikler seg etter hvert til teknikk, styrke, hurtighet, utholdene og eksplosiv trening. Det at du skal være god på så mange ting, gjør at treningene blir varierte og spennende. Det er harde økter, fylt med disiplin. Den varierte treningen gjør også at bryting er ideell som alternativ trening nesten uansett hvilken idrett du driver med.

En kamp i 3x2min hvor du har 30 sek pauser mellom hver omgang. Det gjelder å vinne to av tre omganger. Du kan vinne en kamp ved å enten å ha flest poeng da omganger er over eller ved å slå en ”femmer” eller to ’”treere” i løpet av omgangen, da slutter omgangen umiddelbart. Dersom du legger motstanderen på fall (begge skuldrene i matta), vinner du hele kampen umiddelbart. Uansett hva tiden eller poengene er.

Fra stående posisjon kan du få et, tre og fem poeng. Du skårer et poeng ved å rive ned motstanderen til parterre (bryting nede), og får kontroll. Tre poeng får du ved å kaste motstanderen og motstanderen vender ryggen mot matta. For å få fem poeng skal du kaste motstanderen på et grep som er veldig høyt og ”luftig”, og motstanderen vender ryggen mot matta.

I parterre kan du skåre et eller to poeng. Du får to poeng for å vende ryggen til motstanderen mot matta. Du får et poeng ved å holde motstanderens rygg mot matta i minimum fem sekunder. I tilegg kan du løfte motstanderen fra parterre til stående og så kaste. Da gjelder regler for poeng som i stående bryting.

Det er ikke tillatt å klipe, bite, kvele, lugge, klore, bøye mot leddene eller lignende.

Dette var en kort innføring i brytingens historie og noen regler. Men hvor enestående bryting er kan en ikke forklare. Det må faktisk oppleves. Ute på matta er bryteren helt alene, har kun seg selv til hjelp. Bryteren alene må være tøffere, smartere, sterkere og raskere enn motstanderen sin, for å vinne. Du havner stadig i situasjoner som kan slå begge veier, og den raskeste vinner. Og opplevelsen av det å vinne på egenhånd er helt unik.

Som tilskuer ser du to mennesker i kamp mot hverandre. Begge har like lyst å vinne. Og begge er fantastisk gode i det de driver med. Kamp, menneske mot menneske, er blant verdens eldste underholdning, og er vakkert å se på.